Skoleutvikling i et samfunnsperpektiv

De siste dagene har jeg brukt litt tid på å lese Kjell Atle Halvorsens artikkel i kompendiet, ”IKT og skolen- en skisse til aktivitetsteoretisk analyse”. Med utgangspunkt i Engestrøms analysemodell, som forenklet sagt viser hvordan ”alt henger sammen”, analyseres og fremstilles noen av forutsetningene for IKT- integreringen i skolen, samt noen av utfordringene skolen stilles overfor når tavle og lærebøker suppleres og gradvis erstattes med PC og andre elektroniske hjelpemidler. Brukt på skolen, viser modellen hvordan de ulike elementene lærer, elev, artefakter, regler, samfunn og arbeidsdeling henger sammen, og den gir et utgangspunkt for å forstå det komplekse samspillet, eller mangelen på samspill, mellom elementer på ulike nivå.

Artikkelen gir et bakteppe for de samfunnsmessige endringene i vår tid, der vi går fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet eller det digitale samfunn. Politikerne har høye ambisjoner om å gjøre Norge til en ledende kunnskaps og IKT-nasjon, og det framheves at alle må få tilgang til kunnskap og innsikt som gjør det mulig å delta i de demokratiske prosessene. Det påpekes at IKT- politikken skal brukes til å bevare og videreutvikle velferdssamfunnet og sikre at informasjonssamfunnet inkluderer alle ( Grande Røys, 2006-2007). For å kunne leve og delta som aktive borgere, må alle ha digital kompetanse. Regjeringen har to overordnede mål for moderniseringsarbeidet: Å gjøre borgernes møte med det offentlige enklere og å frigjøre ressurser for å styrke velferdstilbudet. IKT oppfattes som et kraftfullt verktøy for å nå disse målene. Det er interessant å merke seg årets valgkamp, der landets statsminister var ivrig på Twitter i håp om å få flere velgere. Flere får anledning til å delta i den offentlige meningsutvekslingen som påvirker beslutningsprosessene. Teknologien legger grunnlaget for å skape flere deltakere og færre tilskuere.

I dette store, nasjonale arbeidet får skolen en sentral, samfunnsmessig rolle, og det skapes dermed et press mot skolen. De reglene som ligger til grunn for skolens praksis må endres, slik at skolen som institusjon og lærerne som dens utøvere tvinges til å forholde seg til en ny teknologivirkelighet. Med bakgrunn i dette kan man forstå det behovet for regelendringer som Kunnskapsløftets fokus på digitale ferdigheter formidler til skolen. Begrepet digitale ferdigheter har i de norske læreplanene fått et statusløft, siden dette omtales som en av de fem grunnleggende ferdighetene, på lik linje med ferdigheter i lesing , skriving, regning og muntlig framstillingsevne. I ITU- heftet ”Digital skolehverdag” defineres derimot digital kompetanse som ”ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet”. Kravene til elevenes ferdigheter i bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet er høye, og man kan kanskje si at de beskriver krav til digital kompetanse.

I artikkelen belyser Halvorsen både lærerens, elevens og artefaktenes plass i analysemodellen. Jeg velger å konsentrere meg om lærerens plass. Læreren forholder seg til elevene i en relasjon der kunnskap er målet. Ulike kategorier av regler styrer lærerens virksomhet. Halvorsen peker på at i tillegg til de formelt vedtatte reglene som Opplæringslov, forskrifter og skolereglement, samt retningslinjer i sentrale og lokale handlingsplaner, er det ofte de uformelle, uformulerte reglene som styrer praksis. Det siste gjelder gjerne de omforente antakelsene og forventningene hos ledere, lærere og elever som utgjør skolens kultur. Det viser seg at det er disse reglene som i størst grad er praksisstyrende, og disse følger ikke nødvendigvis formelle vedtak. Dette gir skoleleder, skoleeier og sentrale myndigheter utfordringer: Hvordan skaper man endring i en skolekultur som kan ha en tendens til å leve sitt eget liv? Hvordan få et helt kollegium til å ta inn over seg at det er snakk om store, vedvarende endringer i målsetting og innhold i skolen, som må gjelde for alle? Hvilke krav stiller dette til skolelederens evne til kompetanse og endringsledelse?
Jeg er på nytt tilbake til lærernes og skoleleders kompetanseutvikling. Skolelederen har en viktig rolle i å sørge for at kursen stakes ut og at lærerne tar digitale verktøy i bruk. Jeg ser enda en gang betydningen av diskusjonene rundt digital literacy. Det handler om grunnleggende diskusjoner sett i et samfunnsperspektiv. Læreren må gjøres klar over den samfunnsoppgaven som er gitt oss som jobber i skolen, og være villig til å ta utfordringa inn over seg. Kollegaveiledning blir vesentlig i denne sammenhengen, og det er skoleleders ansvar å legge til rette for dette. Jeg tror at for mange handler det om å komme i gang. Mange trenger den erfaringen som Nina så godt beskriver i bloggen sin om dataspill: Man risikerer faktisk at elevene lærer bedre! Læringsargumentet er gjerne kronargumentet for digital kompetanse i skolen: ”Utvikling av den digitale kompetansen gir barn og unge et mer variert tilfang av læringsformer, flere innholdsressurser og mer motiverende læringsmiljø- og dermed et potensial for bedre og mer læring. En digitalt orientert skole er inspirerende fordi den treffer elevene i deres mediehverdag.” (ITU 2005).