I dag har jeg med stor interesse lest artikkelen til Frønes i kompendiet vårt, "Digitale skiller". Jeg syns at han på en god måte greier å formidle hva som ligger i dette begrepet, med utgangspunkt i blant annet utviklinga fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Han sier at ”digitale skiller må forstås som sosiale, økonomiske og kulturelle skiller som drives fram eller aksentueres av de digitale prosesser og av informasjonsteknologien”. Han understrekes at dette handler om mye mer enn om man har adgang til teknologien eller ikke. Han beskriver skiller mellom individer, mellom grupper og mellom land og regioner.

Frønes beskriver den informasjonsteknologiske revolusjon som en dyptgripende sosiokulturell og økonomisk forandring, som er noe mer enn teknologisk endring. Ny teknologi sprenger økonomiske og sosiale strukturer og oppløser gamle kulturelle mønster. Utviklingsspiralen av kompetanse, kunnskap og teknologi skaper et enormt kunnskapsbehov. Synet på hva som er ”fakta” endres. Fakta har blitt et komplisert begrep, det handler ikke bare om å finne riktig informasjon, men også om å skape kunnskap av informasjonen. Kunnskapssamfunnet har høye krav til kompetanse i dybde og bredde, både i yrkesliv og dagligliv. Han beskriver en utdanningsrevolusjon, som har gitt mange flere mulighet til utdanning, men som også har hatt den følge at uten utdanning blir veien til ei framtid i yrkeslivet vanskeligere. Derfor er skolens samfunnsmessige posisjon i dag en helt annen enn da industriportene sto åpne for alle.

Den gamle urettferdigheten dreide seg om at mange ikke fikk møte mulighetene. Den nye sosiale ulikheten er delvis forankret i strukturelle betingelser slik som den gamle, men også i ulike evner til å møte de mulighetene som de fleste konfronteres med. Tilgjengeligheten til digitalt utstyr øker etter hvert som prisene synker, men likevel snakker man om at dette øker sannsynligheten for nye sosiale skiller. Dette begrunnes blant annet i ulik kompetanse til å bruke teknologien, som nå har blitt en viktig del av mange samfunnsoppgaver. Behersker man det ikke, er det lett å falle utenfor. Et kunnskapssamfunn innebærer økende behov for kompetanse, økende muligheter for den enkelte og økende potensialer for sosial ulikhet.

Hvordan møter vi så denne utfordringen i skolen? Tar vi inn over oss at elevenes sosiale bakgrunn har betydning for hvor godt de lykkes, også innenfor IKT? Da vi innførte læringsplattformen Fronter på vår skole, for bare litt over tre år siden, gjorde vi oss noen overraskende erfaringer. Vi bestemte oss tidlig for at Fronter skulle benyttes av elever på alle trinn, og vi så tidlig muligheten som ligger i kommunikasjon med foresatte via læringsplattform. Jo yngre elever, jo større grad av foreldresamarbeid. Vi gjennomførte korte Fronterkurs for foreldre, og oppdaget dermed at flere av foreldrene ikke behersket bruk av PC. Ja, flere av dem som var på foreldremøtet visste ikke hvordan man slår PC’en på. Vi var klar over at elevenes tilgang til data kunne være ulik, og hadde laget støttefunksjoner for å hanskes med dette, men den fullstendige mangelen på kompetanse enkelte viste, kom som lyn fra klar himmel. Dette må selvfølgelig få konsekvenser for hvordan man gjennomfører opplæringa. Vi har også undret oss over at såpass få foresatte har møtt opp på de kursene vi har arrangert om sikker nettbruk. Vi tror at forklaringa rett og slett er at enkelte foresatte ikke forstår at dette er kurs de faktisk kan ha bruk for!

Så derfor: I elevenes opplæring av digitale ferdigheter, må vi ta inn over oss at foresatte ikke nødvendigvis har den kompetansen vi forventer at de skal inneha innenfor dette feltet. Dette gir oss utfordringer! (Selv valgte vi å inngå et samarbeid med VOX. Det er et statlig satsningsområde at befolkningens generelle ferdigheter innenfor IKT skal opp på et visst minimumsnivå. VOX (som driver med voksenopplæring) så at de kunne nå deler av sine mål ved å inngå som en samarbeidspartner med en grunnskole. Gjennom et pilotprosjekt utviklet vi en kurspakke i elementær internettbruk for voksne. Det kan faktisk være sånn at det er vanskelig å nå dem som mest trenger det. Interesse for egne barns læring har de fleste foresatte, og derfor fikk vi mange kursdeltakere på våre første kurs. Vil du vite mer om dette, så ta gjerne kontakt). Så: I tillegg til å ta hensyn til at lærerne har ulik grad av digital kompetanse, må vi i skolen ikke glemme elevenes ulike sosiale bakgrunn og erfaringer.

Takk til Kjell Atle og Nina for konstruktive innspill! Dere understreker begge to viktigheten av at lærerne faktisk forstår HVORFOR man skal ta teknologien i bruk. Jeg tror også at det er her vi finner nøkkelen for å lykkes i dette arbeidet. Jeg ser at de lærerne som føler seg trygge på å bruke digitale medier, også er dyktige til å bruke dette pedagogisk. Det foregår mye spennende arbeid rundt omkring på trinnene, også med de minste elevene. Det bekymrer meg imidlertid at ikke alle er med.Jeg har forståelse for at takten kan være litt ulik, men jeg holder fast ved at vi alle skal gå i samme retning. Retningen må være kjent av alle, og dette er noe vi hos oss har brukt mye tid på å diskutere i fellesskap. Evaluering av egen praksis er vesentlig i forbindelse med dette.Jeg ser helt klart faren ved at bruken av IKT gjøres til noe instrumentelt, og at dette, som Kjell Atle skriver, kan føre til en slags hykleri. Bruk av IKT i skolen handler selvsagt om mye mer enn hvor ofte man tar utstyret i bruk, eller om hvor flink man har vært til å legge planene sine ut på Fronter...Hvordan man bruker teknologien for å få en pedagogisk gevinst, må være det essensielle. Hvilke fordeler kan man oppnå ved bruk av IKT i opplæring og i samarbeid med foresatte, må bli viktige tema i diskusjonene i et kollegium.Så derfor, i tillegg til å sørge for kompetanseutvikling for den enkelte lærer,i form av kurs, kollegaveiledning, være observatør av en kollegas undervisning, må man ta de grunneleggende diskusjonene rundt dannelse. Jeg tror kanskje det er her det strander hos oss. Vi har hatt mye fokus på å mestre det tekniske, noe som selvsagt må på plass,men har en vei å gå i forhold til å diskutere det utvidede dannelsesbegrepet, og hvilken betydning dette har for tilrettelegging for elevenes læring. Hvilke ferdigheter har våre elever bruk for i det samfunnet de skal møte?Hva menes med digitale ferdigheter? Hvordan takler vi at eleven kan ha bredere kompetanse på bruk av digitale hjelpemidler enn læreren?(Jf Dons beskrivelse av eleven som digital innfødt og læreren som digital innvandrer). Hvordan bidra til den viktige dialogen med elevene rundt deres læring? Joda, vi har mange interessante diskusjoner foran oss. Disse vil helt sikkert utfordre både vårt elevsyn og synet på enkeltelevens læring. Mange lærere føler nok en usikkerhet rundt sin egen rolle,som har endret seg vesentlig gjennom de siste årene. Vi står foran den grunnleggende diskusjonen om hvordan læringsprosesser blir tilrettelagt, hvordan elevene arbeider med fagstoff og hvordan elever og lærere (og også foresatte) bearbeider,samarbeider om og evaluerer læringsinnhold og kunnskapsproduksjon. Midt oppi dette står enkeltlærerens usikkerhet når det gjelder det tekniske, det instrumentelle. Derfor må vi jobbe på to felt: Vi må ta de grunnleggende diskusjonene, samtidig som vi ivaretar lærerens behov for kompetanseutvikling.

Hvordan få alle lærere til å ta IKT i bruk?

I kveld har jeg lest litt i kompendiet vi har fått. Gikk løs på det første kapittelet, avslutninga av ITU Monitor 2007, om skolens digitale tilstand. Interessant lesing, syns jeg. Det er tydelig ar det er mange som har en vei å gå, og at det faktisk er et stort potensiale for forbedring! Flere av resultatene i undersøkelsen er vel som forventet, som for eksempel at tilgangen til utstyr variererer og at man bare benytter små deler av bruksområdene. Det overrasket meg imidlertid at IKT brukes lite i fag som naturfag og matematikk. Hvorfor det, mon tro?

Jeg ønsker å fokusere litt på lærernes kompetanse. Som det kommer fram i undersøkelsen, er det mange lærere som er usikre på hvordan de kan utnytte IKT på en effektiv og meningsfull måte i undervisninga si. Det er også gjort lite for å få til et system for kvalitetsikring av relevante læremiddel innen IKT. Sikre oversikter av læremiddel av god kvalitet, ville sikkert ha ført til økt bruk av IKT i skolen. Tilgangen til pedagogisk programvare er stor, og det kan av og til være vanskelig å orientere seg i dete markedet. Likevel har jeg en følelse av at det ikke i første rekke er her problemene ligger. Det er vel en kjensgjerning at den generelle IKT- kompetansen hos enkelte lærere ikke er god nok, og at vi som skoleledere har en jobb å gjøre for å få alle lærere i gang. IKT er en viktig del av alle fag, på alle trinn, og elevenes opplæring skal ikke være avhengig av enkeltlærerens manglende ferdigheter.

På min skole har vi brukbart med IKT- utstyr, blant annet har vi smartboard på alle klassetrinn. et fantastisk hjelpemiddel! ( Eller kanskje det må omtales som artefakt..). Vi har brukt mye tid på opplæring av lærerne innenfor IKT, med stort fokus på fronter og smartboard. Vi har hatt både eksterne kurs og utstrakt bruk av kollegaveiledning. Likevel ser vi at ikke alle er med. Noen bruker IKT altfor lite i undervisninga si. Dette har nok mye med trygghet i bruk av mediene å gjøre, men også mye med iver, interesse og vilje. Noen håper nok at dette framstøtet snart skal gå over. .. Siden dette har kommet for å bli, mener jeg at alle må forpliktes i å bruke IKT. Vi har allerede noen minimumskrav i forhold til bruk av læringsplattform, og flere krav skal det bli. Jeg håper at den nye fronterplanen vår skal bringe kompetansen framover. Det blir utrolig viktig å evaluere denne gjennom skoleåret, og stake ut kursen underveis. ( Jfr. teori om lærende skoler). Jeg håper at en forpliktende plan fører til at noen må sette seg ned på nytt og lære verktøyene de må ha på plass for at en læringsplattform skal fungere. Noen arbeider best under press?..

Har dere gode råd for å få alle med? Jeg må understreke at hos oss gjelder dette noen ganske få...

Kort oppsummering etter en kveld som blogger

I kveld har jeg prøvd å orientere meg litt i ukjent terreng. Jeg er en blodfersk blogger, så her har jeg mye å gå på! Læringskurven er bratt, og jeg har allerede lært mye nytt. For eksempel hvordan jeg oppretter nytt innlegg. Mitt innlegg nummer to, havnet som kommentar under det første... Jeg forstår godt hvordan lite datakyndige lærere har det. Ikke alle tar sjansen på å knotte i vei, og da er det fort å gi opp. (Men det skal ikke jeg! Jeg har fortsatt stor tro på at dette skal bli artig). Kanskje jeg skal bruke erfaringa fra i kveld til å forstå hvordan en traust, norsk lærer lett kan miste motet når dataspøkelset truer bak den interaktive tavla...Det man trenger er kanskje tid til prøving og feiling? Kanskje helst sammen med kollegaer med peiling?

Mye tyder på at det er på tide å ta kveld... Søndagen og helga nærmer seg slutten. Jeg gleder meg til fortsettelsen på livet som blogger!

opprettelse av blogg

Nå er Sol sin blogg opprettet. Etterhvert håper jeg at det kommer meningsfulle innlegg her.